Fakta om Tiur

Storfugl (vitenskapelig navn Tetrao urogallus) er den største arten i hønsefuglfamilien. Hannen, som kalles tiur, kan bli bortimot 90 cm lang og veie opptil 6 kg. Hunnen, som kalles røy, blir betraktelig mindre (drøyt 60 cm lang og ca 2 kg. Storfuglen finnes utbredt i skogsområdene over hele landet, og livnærer seg hovedsakelig på frø og plantedeler, særlig fra furu, men foretrekker bær og urter i sommerhalvåret. Levealder ca 10-15 år.
Typisk storfuglbiotop er gammelskog (barskog), med innslag av løvskog) og åpne sletter, i tillegg til "skjørtegraner" - dvs. gran med store, dekkende grener nederst på stammen - som gir skjul for predatorer som rødrev, hønsehauk og mår. Arten er utbredt over store deler av Nord-Europa og vest- og Sentral-Asia med flere underarter.
Parringen – tiurleiken – foregår på spesielle spillplasser i april–mai. Spillet innledes med at tiuren lager "kneppelyder", før en serie "klunkelyder" og lydserien avsluttes med "slipingen" (som lyden fra en slipestein). Røya har en mindre fremtredende kaklelyd. Leiken er et urgammelt spill, som sørger for at den sterkeste tiuren på spillplassen får føre sine gener videre. Seierherren får pare seg med alle røyene som er representert på spillplassen. Røya legger 6-8 egg i et reir på bakken, som hun ligger på i 20-30 dager, og ungene er flyveferdige etter 2-3 uker.
Populasjonene av storfugl varierer fra år til år, blant annet som følge av variasjoner i smågnagerbestandene, vær og temperaturer m.v. Sammenhengene bak variasjonene er meget komplekse, og forskerne har fremdeles til gode å kunne forklare disse fullstendig.
Menneskelig inngripen i storfuglens biotoper er en viktig årsak til at bestandene mange steder er forsvunnet eller redusert. Det moderne skogbruket – med bruk av flatehogst – har vært en vikig negativ faktor i så måte. I de senere årene har skogeierne blitt mer bevisste på ringvirkningene av sin virksomhet. Nyere former for skogbruk ivaretar derfor skogsfuglens behov i større grad. Virkemidler for å gi fuglene bedre vilkår er forsiktigere uttak av gammelskog, merking og utelating av beitefuruer ved hogst samt at myrområder ikke dreneres bort. Miljøsertifisering av skogbruket er blitt mer vanlig, ettersom verdikjeden er blitt mer fokusert på miljøhensyn. Dette tiltaket ventes også å ha en positiv effekt på storfuglbestandene.
Storfuglen kan forveksles med sin mindre slektning, skogsfuglen. Den mest iøynefallende forskjellen er størrelsen, der skogsfuglen er betydelig mindre og lettere. I flukt virker skogsfuglen mindre langhalset og storhodet enn storfuglen. Orrhøna har kortere stjert enn røya, og orrhanen kan skilles fra tiuren ved at den har kileformet stjert. I tillegg påtreffes gjerne skogsfugl i myrlandskap, løvskog og skog med mindre innslag av gammelskog.
Krysning av storfugl (røy) og skogsfugl (orrhane) forekommer av og til i naturen. Resultatet er et infertilt avkom som kalles rakkelhane/rakkelhøne. Det er ikke kjent at tiur noen gang har befruktet orrhøne og fått avkom.